"Alice in Wonderland" vekker mange barndomsminner. Selve tittelen tar meg tilbake til den tiden da animasjonsfilm ikke var oppfunnet og tegnefilm var minst like skummelt som virkeligheten. I denne versjonen av "Alice in Wonderland" reiser 19 år gamle Alice tilbake till det hun husker som en drøm. Alice har blitt eldre, figurene har blitt galere og Wonderland har blitt mørkere, men kjolen er fremdeles den kjente og kjære blåfargen som vi alle husker så godt. Jeg må si at jeg innimellom var "steike" forvirret. Hele filmen er kaotisk, men samtidig kjent. Vakker, men samtidig creepy. Underlig, men samtidig veldig logisk. Jeg klarer ikke bestemme meg for om Burton er et gal eller genial.
En stor del av denne filmen er spesialeffekter og mange av figurene er filmet på "Blue Screen", noe som vil si at de virkelige menneskene filmes foran en helt blå skjerm for så å settes inn i en data animert verden. Allikevel er det betydelige skuespillerprestasjoner blant figurene. Jeg likte spesielt Johnny Depp og Helena Bonham Carter.
The Mad Hatter. Legg merke til bittelille Alice til venstre.
Filmen er klassifisert som en barnefilm, men flere ganger følte jeg at den heller burde vært klassifisert som voksen animasjon. Og da sikter jeg IKKE til det faktum at Alice spiser og drikker mange "rare" substanser for å komme til Wonderland. Jeg sikter mer til det faktum at noen av figurene skremte meg og jeg er 16 år og filmelsker. Jeg triller terningen og den lander på en svak femmer.
Jeg har så lyst til å se filmen, blir sikkert skremt jeg også(men så er jeg utrolig lettskremt da ;)).
SvarSlettLadybug: Hehe :P
SvarSlettdigger den filmen! så utrolig bra. men så er jeg gærn etter Tim Burton-filmer:p
SvarSlett-bokverden